Observasjonstips for nybegynnere

Himmel og teleskop
Skrevet av Jan-Erik Ovaldsen

Astronomene bygger gigantiske observatorier på fjerne fjelltopper og sender teleskoper opp i rommet for å avdekke universets hemmeligheter. Heldigvis trenger vi ikke spesielt dyrt eller avansert utstyr for å bli begeistret av den vakre stjernehimmelen: Et øye eller to duger lenge, men ekstra spennende blir det selvsagt hvis vi i tillegg bruker en kikkert eller et teleskop. Men hva er viktig å tenke på når det gjelder stjernetitting og hva kan en nybegynner forvente å se?

En mørk og klar kveld kan by på hundrevis av stjerner, opptil fem planeter og Månen uten bruk av hjelpemidler. Det skal likevel ikke mer til enn en vanlig prismekikkert eller et lite teleskop for å gjøre observasjonene enda et par hakk mer spennende. For 400 år siden, i 1609, gjorde vitenskapsmannen Galileo Galilei de første observasjoner av natthimmelen med et astronomisk teleskop. Det lille teleskopet gjorde Galilei i stand til å se svakere lyskilder enn med det blotte øye, og forstørrelsen hjalp han til å se flere detaljer: kratre og fjellkjeder på Månen, Venus sine faser og Jupiters store måner, bare for å nevne noe.

I det følgende presenterer vi noen enkle råd og tips som nybegynnere kan legge seg på minnet før de går ut og gjør sine første oppdagelser på stjernehimmelen. Vi tar også med litt om hva slags objekter man kan forvente å se gjennom et amatørteleskop. Dette er ikke en brukerveiledning i hvordan man finner fram på stjernehimmelen eller hvordan man bruker et teleskop; bøker og linker om disse temaene finnes til slutt i orienteringen.

Hovedpunkter

  • Sted
  • Nattsyn
  • Justering av teleskopets søkekikkert
  • Bruk lav forstørrelse
  • Begynn med enkle himmelobjekter
  • Realistiske forventninger
  • Hva kan du forvente å se?
  • Utstyr: kikkert og teleskop
  • Mer informasjon: bøker og linker

Sted

– så mørkt som mulig, med stabilt underlag, rolige luftlag og uten sterke lyskilder i nærheten

Observasjoner av svake himmelobjekter krever at det er mørkt rundt deg. Det beste er å dra utenfor tettbebygde strøk, der himmelen er mørk og dessuten fri for støv og forurensning. En mørk himmel gjør det mulig å se svakere lyskilder, siden kontrasten mellom himmelbakgrunnen og f.eks. en planet eller stjernetåke blir større.

Varmeturbulens og uroligheter i luften kan ødelegge mye for bildet man ser gjennom et teleskop. Unngå derfor å observere gjennom et åpent vindu eller dør, der den varme luften strømmer ut i den mye kaldere kveldsluften, eller nær en varmekilde utendørs om vinteren. (Å observere gjennom et lukket vindu er heller ikke så bra, siden lyset må gå gjennom glassruten.) Urolig luft nær bakken og i atmosfæren utgjør faktisk den største begrensningen når astronomer – profesjonelle så vel som amatører – studerer himmellegemene: Under høy forstørrelse blinker og danser stjernene fram og tilbake, og planetene og Månen ser ut som de «koker», dvs. de blir uklare. Hvis du ikke klarer å fokusere og få objektene skarpe, trenger det altså ikke være noe galt med utstyret eller deg. Merk også at teleskopet virker optimalt først når det har samme temperatur som omgivelsene, noe som kan ta en time eller mer hvis det tas fra en varm stue og ut i den iskalde vinternatta.

Teleskop i skumringen, klar for nattens observasjoner. Bilde: Duncan Smith.

Når man bruker et teleskop eller kikkert på stativ, er det avgjørende at grunnen er hard og stabil. Det skal svært lite til for at teleskopet vibrerer og dermed gjør det umulig å studere objektet man har siktet seg inn på. Og jo større forstørrelse man bruker, desto verre er det (dette er en av mange grunner til å ikke gå amok med forstørrelsen – mer om dette senere). En vaklete veranda av tre eller løs snø som underlag er ikke å anbefale. Stativet må stå helt støtt.

Hvis du kommer ut av dusjen og ser en flott månesigd ut av vinduet en kald vinterkveld, så still for all del opp kikkerten foran vinduet og nyt synet, selv om du «bryter» noen – eller alle – av reglene for optimale observasjonsforhold :) Den viktigste regelen er å faktisk bruke kikkerten eller teleskopet!

Nattsyn

– ikke se direkte på sterke lyskilder og bruk lommelykt med rødt lys

Rødt lys ødelegger ikke nattsynet. Bilde: Jason Cohn.

Det er viktig å beholde nattsynet ved stjernetitting. Det tar gjerne oppimot en halv time i mørket før øynene våre er tilpasset, samtidig som et sekunds sterkt lys er nok til å ødelegge det. Unngå derfor å se direkte på veibelysning, billys, lommelykter osv. Bruk en lommelykt med rødt lys (noe som ikke skader nattsynet) hvis du skal lese stjernekart eller se hvor du tråkker. Rødlysende lykter kan kjøpes i spesialforretninger (teleskopforhandlere, Clas Ohlson etc.) eller man kan sette et rødt filter – eller male med rød lakk på glasset foran pæra.

Når man observerer meget svake og gjerne utstrakte objekter (typisk stjernetåker og galakser), kan det dessuten hjelpe å se litt på siden av objektet. Prøv og ikke stirr direkte på objektet (det er litt uvant i starten); hvis du lar øynene vandre litt rundt, vil du sannsynligvis se objektet tydeligere.

Lyset fra Månen kan være ganske så sterkt og påvirker hvor svake objekter vi kan se. Det er best å observere når månefasen er liten og himmelen mørkere. Og hvis du ved et uhell skulle komme til å få Månen i teleskopets synsfelt, så er nattsynet med en gang svekket. Gjør derfor eventuelle observasjoner av Månen til slutt.

Justering av teleskopets søkekikkert

A: søkekikkert til grov-sikting. B: okular til å se gjennom teleskopet med

– en ferdig innstilt søkekikkert gjør observeringen lettere og raskere

Still inn teleskopets søkekikkert (eller søker) før du går ut i mørket og observerer. Søkekikkerten er en liten kikkert (se bildet) med lav forstørrelse og trådkors som man bruker for å sikte teleskopet inn mot objektet en vil se på. Justeringen gjøres enklest i dagslys:

Rett teleskopet mot en fjern gjenstand, f.eks. toppen av en flaggstang eller pipe langt borte, og sentrér objektet slik at det er midt i synsfeltet når du ser gjennom okularet. Still deretter inn søkekikkerten slik at objektet er midt i, og stram skruene. Pass på at teleskopet eller stativet ikke beveger seg i mellomtiden. Når du står under stjernehimmelen, bruker du søkekikkerten til å manøvrere deg fram før du ser i selve teleskopet.

Bruk lav forstørrelse

– høy forstørrelse imponerer ingen!

Begynn alltid å observere med lav forstørrelse, dvs. bruk okularet merket med det største tallet – typisk mellom 20 og 40 mm. Disse okularene er ofte fysisk større enn de som forstørrer mye. (Okularet er det lille linsesystemet du titter inn i på et teleskop, se bildet over; det kan byttes ut for å endre teleskopets forstørrelse.) Det er betydelig lettere å finne et objekt med bruk av lav forstørrelse, siden synsfeltet er større.

Den kanskje største feilen nybegynnere gjør, er å bruke for høy forstørrelse på teleskopet. Dette gir et uklart og mørkt bilde, som dessuten blir mer følsomt for vibrasjoner og rystelser i stativet. Ofte setter dårlige observasjonsforhold med ustabile luftlag en begrensning på omtrent 100X forstørrelse. Start med lav forstørrelse og prøv deg eventuelt fram med høyere forstørrelse og se om bildet virkelig blir mer detaljert. Man erfarer fort at okularer som gir veldig høy forstørrelse, blir relativt lite brukt (mer om dette senere). Hvordan man regner ut forstørrelsen med et gitt teleskop og okular kommer vi til senere i artikkelen.

Begynn med enkle himmelobjekter

– øvelse gjør mester, begynn med det enkle

Orion viser vei på vinterhimmelen

I starten er det både fornuftig og morsomst å rette teleskopet mot objekter som er enkle å finne og som gir fine resultater sett gjennom teleskopet. Eksempler her er Månen, stjernehopen Pleiadene i Tyren, planetene Saturn og Jupiter og kanskje den berømte Oriontåken nedenfor Orions belte. Å finne fjerne galakser og svake stjernetåker krever øvelse, for det er ikke bare snakk om hvilket utstyr man har. Man kan ha mye moro bare med å utforske Månens kratre og fjellformasjoner eller telle alle stjernene i Pleiadene. Øv deg først på å bruke teleskopet og utstyret som følger med, og lær deg så noen få stjernebilder og hvordan du orienterer deg på himmelen. Etter en stund kan man gå videre og prøve å finne stjernehoper, tåker og galakser man har sett på stjernekartet eller med planetariumsprogrammet på datamaskinen. Ha litt tålmodighet med deg selv.

Dersom du har kjøpt et teleskop med datastyrt montering, så bør bruksanvisningen leses nøye. Når alt virker, er det et imponerende redskap som mer eller mindre automatisk finner fram til himmelobjektene du ønsker å se. Men det er gjerne et par–tre ting som skal stilles inn og kalibreres først, og gjør man ikke dette, ender det fort i frustrasjon. Det skader uansett ikke å lære seg å navigere på stjernehimmelen på «den gamle måten».

På dagtid kan man enkelt observere solflekker på Sola. Men husk: Se aldri på Sola uten skikkelig solfilter foran kikkerten eller teleskopet!

Stjernehopene Pleiadene (øverst t.h.) og Hyadene (nede t.v.) er fine objekter sett gjennom en prismekikkert eller et teleskop med lav forstørrelse. Komet Machholz er synlig et stykke under Pleiadene, og den gule stjernen ved Hyadene er Aldebaran, også kalt Tyrens øye. Bilde: David Lee

Realistiske forventninger

– det er forskjell på et lite amatørteleskop og et profesjonelt observatorium på størrelse med et femetasjes hus

Ha realistiske forventninger! Selv et stort amatørteleskop er sjanseløs mot bildene man får med et profesjonelt observatorium. Det vil ikke gi de samme flotte fargene og detaljene man ser i astronomiblader eller på TV. Det menneskelige øye er heller ikke noe kamera; astrofotografier tas gjerne med meget lange eksponeringstider og etterbehandles på datamaskiner for å få fram alle detaljer og fargenyanser. Som nevnt ovenfor: Start med enkle himmelobjekter ethvert teleskop vil klare, og gå videre til mer utfordrende mål senere.

Å se skyggen falle ned i et månekrater eller Saturns vakre ringer – med egne øyne og gjennom sitt eget teleskop – vil garantert ikke skuffe nybegynneren. Hvis man senere oppsøker f.eks. Andromedagalaksen eller Krabbetåken med et større amatørteleskop, vil man oppleve at disse knapt nok ligner bildene tatt med spesialkameraer og dyre teleskoper. Men gleden av å endelig få øye på en liten tåkedott av en galakse eller stjernetåke ligger ikke nødvendigvis i fargene eller detaljene. Spenningen og opplevelsen kommer av å med egne øyne oppdage vår nabogalakse 2,5 millioner lysår unna oss, og å se gassrestene etter den gigantiske supernovaeksplosjonen som kinesiske astronomer var vitne til i 1054!

Hva kan du forvente å se?

– Månen, Saturn, Jupiter og utvalgte stjernehoper er favorittene blant nybegynnerne

Under beskrives hvordan noen kjente objekter kan forventes å se ut gjennom et mindre amatørteleskop. Med «lite» teleskop mener vi et med om lag 6 til 10 cm lysåpning, mens et «stort» et har lysåpning på rundt 20 cm eller mer.

Månen er et objekt som kan framvise utrolige detaljer selv i et lite teleskop, og den skuffer sjelden nybegynneren. Du kan se kratre, fjell, «hav» og andre overflateformasjoner. Månen observeres helst når den har fase, dvs. ikke ved fullmåne. Skillelinjen mellom den mørke og den opplyste delen av Månen kalles terminator, og det er her man ser detaljer i månelandskapet best. Sett gjennom et teleskop kan lyset blir ubehagelig sterkt, men et månefilter bakpå okularet demper dette og øker samtidig kontrasten. Et månefilter koster drøyt hundrelappen og følger av og til med teleskopets utstyrspakke. Kjøp gjerne et månekart – eller bruk det enkle kartet under i mellomtiden – og se om du kan identifisere de ulike kraterne og «havene», f.eks. der Apollo 11 landet i 1969. Linker til detaljerte nedlastbare månekart finnes til slutt i artikkelen.

Månen med de tydeligste kratrene og «havene» (mørke sletteområder) inntegnet. Illustrasjon: Jan-Erik Ovaldsen

Merkur, solsystemets innerste planet, er vanskelig å få øye på fordi den er så nær Sola på himmelen. Hvis du finner den, enten som morgen- eller aftenstjerne, kan du se fasen, akkurat som med Månen. Merkur er altfor liten til at man kan se overflatetrekk.

Venus opptrer også som enten morgen- eller aftenstjerne og avslører fasen sett gjennom et teleskop. Overflatedetaljer er umulige å se, ettersom planeten er permanent innhyllet i en tykk, gulaktig atmosfære.

Mars observeres enkelt i et lite teleskop, men skuffer ofte nybegynneren. Overflatedetaljer kan egentlig bare observeres når den er nærmest Jorda (opposisjon), dvs. i løpet av noen uker hver 26. måned. Neste gang dette skjer, er i ukene rundt 29. januar 2010. Selv når den røde planeten er nærmest Jorda, er den svært liten. Under gode observasjonsforhold og med stor forstørrelse kan man ane en hvit polkappe og grove overflatetrekk.

Månen og gasskjempen Jupiter. Bilde: Johannes Schedler

Jupiter er den planeten som observert fra Jorda ser størst ut. Men den er langt unna, og sammenliknet med Månen framstår den som en liten, stripete skive (se bildet). Amatørastronomen kan likevel se gassbåndene i planetatmosfæren og muligens Den store røde flekk – et enormt uværsområde som har eksistert i over 300 år og som er stort nok til å romme to–tre jordkloder! De fire galileiske ånene, oppkalt etter Galileo Galilei, kan sees som små prikker selv i et lite teleskop.

Saturn er et yndet mål for amatørastronomene grunnet det flotte ringsystemet, som består av små og store is- og steinpartikler. Helningen til ringene varierer, og gjennom 2009 vil den dessverre være relativt liten. Faktisk «forsvinner» ringene midlertidig i september 2009, siden de da sees rett fra kanten. Men i denne perioden er Saturn uansett for nær Sola på himmelen til å kunne observeres. Under gode forhold kan man skjelne enkelte skybelter på planetoverflaten og muligens også månen Titan.

Uranus og Neptun er vanskelige mål, og man skal vite eksakt hvor man skal lete. Gjennom et teleskop ser ikke Uranus og Neptun ut som annet enn små, grønnblå prikker. Dvergplaneten Pluto er forøvrig ikke observerbar for nybegynneren.

Delvis solformørkelse. Tre små solflekker er synlige mot randen til venstre. Bilde: Richard Griffith

Sola er ikke en kjedelig, gul skive slik mange tror. Spesielt de mørke solflekkene er spennende å studere – de endrer form og posisjon fra dag til dag. Ved solformørkelser er det selvfølgelig ekstra stas å ha et teleskop å se gjennom. NB: Spesialfilter foran teleskopets lysåpning må brukes ved solobservasjoner! Uten filter risikerer du umiddelbar blindhet! Den lille søkekikkerten bør enten fjernes eller teipes over, slik at man ikke ufrivillig ser inn i den når man bøyer seg ned mot okularet. Så lenge du har et solfilter festet trygt foran teleskopet, er amatørobservasjoner av Sola ufarlige.

Meteorer eller stjerneskudd observeres best med det blotte øye. De oppstår og forsvinner svært fort, og dekker et området mye større enn et teleskops (eller kikkerts) synsfelt. Lyssterke kometer er derimot et fint mål for kikkerter og teleskoper med lav forstørrelse og vidt synsfelt.

Stjerner ser man svært mange av gjennom en kikkert eller et teleskop. Den helt ferske observatør vil bli overrasket av minst to ting: 1) hvor enormt mange stjerner man ser selv i tilsynelatende «tomme» himmelområder, og 2) at en stjerne ser ut som en prikk selv under høy forstørrelse. Stjernene er rett og slett så langt unna at de framstår som små lysprikker selv i profesjonelle teleskop. Tette ansamlinger av stjerner, såkalte stjernehoper, er ofte vakre sett med kikkert eller små teleskoper. Enkelte dobbeltstjerner der komponetene har ulik farge, er også verdt å få med seg.

«Deep Sky Objects», eller «dypromsobjekter» på middels bra norsk, er en samlebetegnelse for svake himmelobjekter utenfor solsystemet. Den omfatter bl.a. stjernehoper, stjernetåker og galakser. Siden slike objekter er lyssvake og diffuse (dvs. ikke punktkilder som stjernene eller lysende skiver som planetene) er de en større utfordring for nybegynneren. Hvor godt man ser en fjern galakse eller en svak stjernetåke, avhenger både av observasjonsforholdene og teleskopets lysåpning. Uansett kan man ikke forvente å observere noe i nærheten av de fargene og detaljene objektene framviser når de avbildes i blader og på plakater. Galakser og tåker ser ofte ut som «diffuse lysflekker» selv i store amatørteleskop. Dobbeltstjerner og ikke minst stjernehoper er derimot veldig flotte selv i små teleskoper.

(Kilde for listen over: http://www.rocketroberts.com/astro/aan.htm. Forøvrig inneholder Himmelkalenderen opp- og nedgangtider for Sola, Månen og planetene, i tillegg til nærmere beskrivelser av planetenes vandringer gjennom året. Almanakk for Norge har også detaljerte tabeller for planetene, Sola og Månen.)

Utstyr: kikkert og teleskop

– vanlig prismekikkert og/eller et astronomisk teleskop, enkle stjernekart, en liten dose tålmodighet og masse varme klær

I tillegg til et stjernekart, vil en nybegynner i astronomiske observasjoner trenge en prismekikkert og/eller et teleskop. En vanlig kikkert av god kvalitet er nyttig av flere grunner: Den har lav forstørrelse (typisk 7–10 ganger), gir et stort og lyssterkt synsfelt, er veldig lett å ta meg seg og koster relativt lite. Fra litt under tusenlappen og oppover er plutselig mange tusen stjerner innen rekkevidde. Til nattobservasjoner anbefaler man ikke de aller minste og billigste kikkertene. Bruk helst en med stor lysåpning (dvs. størrelsen på linsene foran), typisk en 7×50-type – denne forstørrer 7 ganger og har lysåpning/objektivdiameter på 50 mm. Prismekikkerter til astronomibruk fås i størrelser opp mot 25×100, men når kikkertene blir så store og forstørrelsene så høye, må man bruke stativ. Slike kikkerter har feste for fotostativ, noe som ikke trenger koste mange hundrelappene.

Det er givende å bli kjent med stjernehimmelen gjennom en kikkert, og spesielt Månen og stjernehoper, deriblant Pleiadene, Hyadene og Dobbelthopen, er vakre å se på. De fleste teleskopene har for lite synsfelt til at man får med seg alle stjernene i en åpen stjernehop i et jafs. Det vide synsfeltet er prismekikkertens store fordel. En god kikkert er et mye bedre redskap enn et billigteleskop til under tusenlappen.

Astronomiske teleskoper kommer i alle mulige størrelser og prisklasser. Før man går til innkjøp bør man tenke over hva slags objekter man kommer til å observere mest, hvor lett teleskopet skal være å bruke og sette opp, samt pris. For å få glede av et teleskop, må man også være villig til å sette seg inn i hvordan det virker og hvordan man orienterer seg på himmelen. Det er lurt å skaffe seg en håndbok i praktisk astronomi og selvsagt et stjernekart – i alle fall et enkelt et. Stjernehimmelen snurrer rundt, og ulike stjernebilder og objekter er synlige til forskjellige tider av døgnet og året. Uten noen forberedelser overhodet kan den første turen ut i stjernenatten bli en skuffelse, med det resultat at teleskopet etter hvert blir stående og samle støv.

I Norge er som regel kveldene og nettene kjølige. (Siden vi bor så langt nord, blir det ikke mørkt nok om sommeren til skikkelig stjernetitting). Det kan bli bitende kaldt når man blir stående lenge i ro foran teleskopet. Ta på flere lag med varme klær. Bruk gjerne et tynt par hansker, slik at du lettere kan håndtere teleskopet, okularene og den følsomme fokuseringen.

Mer om teleskoper: typer, lysåpning, forstørrelse, utstyr etc.

Foruten kvaliteten på optikken, avhenger et teleskops ytelse hovedsakelig av den lyssamlende evnen, som igjen avhenger av størrelsen på lysåpningen (eller objektivet). Hovedoppgaven til et teleskop er å samle lys. Et teleskop med liten lysåpning, dvs. rundt 6–10 cm i diameter, passer best til lyssterke objekter som Månen, planetene, dobbeltstjerner og stjernehoper. Ønsker man å virkelig studere svake stjernetåker og galakser, bør man opp i 15–20 cm lysåpning eller mer. Lysåpningen angis ofte i tommer (1″=2,54 cm) – eksempler er 2,4″=6 cm, 4″=10 cm og 6″=15 cm. Maksimal forstørrelse for et gitt teleskop beror på teleskopets lysåpning. Annonser for små og billige teleskoper med 300X forstørrelse er ren juks (mer om dette litt senere). Ikke se etter forstørrelsen når du skal handle teleskop! God optikk og stødig montering er viktigst. Det finnes tre hovedtyper: linseteleskop, speilteleskop og teleskoper med en kombinasjon av linser og speil.

Et linseteleskop (også kalt refraktor) er egentlig et langt rør med en objektivlinse foran og en fokuseringsmekanisme bakerst (type A på figuren). Gode linser er dyre å produsere, derfor har refraktorene relativt små objektivdiametre. Refraktorer med lysåpning på 6–10 cm trenger likevel ikke koste mer enn 2000–5000 kr (inkludert stativ), og slike passer best til observasjoner av Sola, Månen og planetene, samt dobbeltstjerner og stjernehoper. Fjerne og svake himmelobjekter er ikke så lett tilgjengelige pga. den relativt lille objektivdiameteren.

Speilteleskop (reflektorer) benytter speil i strålegangen – vanligvis et hovedspeil i bunnen av teleskoprøret og et sekundærspeil ved fronten (type B på figuren). Speil er billigere å produsere enn linser, og reflektorens lyssamlende evne per krone er som regel uslåelig. En reflektor med 11–20 cm hovedspeil kan man få fra 3000 til 6000 kr (inkludert stativ), og da er også flere galakser og tåker innen rekkevidde. Kontrasten ved f.eks. planetobservasjoner er nok bedre i et linseteleskop av samme kvalitet, og speilteleskopene krever dessuten litt vedlikehold innimellom.

Hvis man vil ha et meget kompakt teleskop, kan en se etter såkalte katadioptriske teleskop, ofte av typen Schmidt- eller Maksutov-Cassegrain (type C på figuren). Her foldes strålegangen ved å bruke kombinasjoner av speil og korreksjonslinser, slik at man får et teleskop med lang brennvidde i en kompakt innpakning. Disse er meget enkle å ta med. Regn med rundt 3500 kr for den enkleste 9 cm-utgaven og minst 7000 kr for et med 12,5 cm (5″) lysåpning.

Enkelte landskapskikkerter kan også anvendes til astronomiske formål. Det er lettest å bruke modellene som har 45º innsyn, ettersom de skal rettes opp mot himmelen.

A: lysåpning/objektiv, B: 90-graders vendeprisme + okular, C: søkekikkert, D: motorisert montering (her: ekvatorialtypen), E: håndkontroll for datastyring, F: justerbart stativ

Teleskoper selges som regel med montering og stativ. Det finnes to hovedtyper: Alt-asimut-monteringen kan bevege teleskopet opp og ned og dreie det parallelt med horisonten. Den mer avanserte ekvatorialmonteringen gjør at teleskopet lettere kan følge stjernenes bane over himmelen. I de senere årene har det kommet elektronisk styrte monteringer med databaser som inneholder flere tusen astronomiske objekter. I Norge kan man få et lite, computerstyrt teleskop med akseptabel optikk for rundt 4000 kr. De dyreste modellene har til og med innebygd GPS. Tilleggsutstyr som f.eks. ekstra okularer, filtre og kameraadaptere gjør teleskopet til et enda kraftigere og mer fleksibelt instrument.

Søk råd hos lokale astronomiforeninger, amatørastronomer eller spesialforhandlere før du går til innkjøp av et teleskop. Hvis du har seriøse ambisjoner om å observere og har noen tusenlapper til overs, så vil du neppe angre på å kjøpe et kvalitetsteleskop du kan vokse med. Her snakker vi om god optikk og en solid og stødig montering, gjerne med datastyring. Er du derimot usikker på hvor langt du vil ta interessen, så kjøp heller et mindre teleskop som er lett å ta med seg og raskt å sette opp. Datastyring høres spennende ut, men hvis man ikke orker å sette seg inn i bruken, kan man heller legge pengene i bedre optikk og mer tilleggsutstyr. Ta først en tur under stjernehimmelen med en vanlig kikkert i hånden, og se om det fascinerer nok til å investere i et astronomisk teleskop.

(Teksten over er basert på artikkelen side 194–195 i Himmelkalenderen [Gyldendal].)

Forstørrelse og okularer

Forstørrelsen til et teleskop endres ved å bytte okularer. Okularer finnes i størrelser – dvs. med brennvidder – fra rundt 3 til 50 mm og med innfatning på 1,25″ (mest vanlig) og 2″ (på dyrere og større teleskoper). Lave tall gir stor forstørrelse og mindre synsfelt, høye tall gir lav forstørrelse og bredere synsfelt. Forstørrelsen et gitt okular gir, avhenger av teleskopets brennvidde. Samme okular gir dermed ulik forstørrelse på ulike teleskoper. Formelen er enkel:

Forstørrelse = teleskopets brennvidde / okularets brennvidde,
der brennviddene måles i samme enhet (typisk mm).

Eksempel: Anta at vi har to okularer til rådighet – et merket «25 mm» og et merket «10 mm» – og et teleskop med brennvidde på 75 cm, dvs. 750 mm. Forstørrelsene okularene gir med dette teleskopet er da 750 mm / 25 mm = 30X og 750 mm / 10 mm = 75X.

Maksimal forstørrelse bestemmes av teleskopets lysåpning. Lysets bølgenatur og øyets oppløsningsevne setter en øvre grense for hvor mye teleskopet kan forstørre. En god tommelfingerregel er denne:

Maksimal forstørrelse ≈ 2 * lysåpningen i mm

Eksempel: De aller minste teleskopene som selges er gjerne linseteleskoper med et objektiv på 60 mm i diameter, mens speilteleskoper med 150 mm lysåpning er en populær størrelse for den litt mer ambisiøse nybegynneren. Maksimal forstørrelse fra disse modellene er dermed henholdsvis 2 * 60 (mm) = 120X og 2 * 150 (mm) = 300X. I praksis er imidlertid tallene en del lavere: Lufturo begrenser hvor høyt du kan gå, og hvis optikken er dårlig, blir bildet uklart lenge før den maksimale verdien er nådd. Husk også at høy forstørrelse stiller store krav til monteringen og stativet. Annonser hvor det reklameres for 300X forstørrelse fra et teleskop med objektiv på kun 60 mm, er bare tull!

Kvaliteten på okularet har mye å si for bildet man ser gjennom et teleskop. Kjøp heller et par gode okularer (gjerne et på 25–40 mm og et på 10–15 mm) enn en haug med dårlige og billige okularer. Unngå for all del de aller billigste modellene med brennvidder fra 3 mm til rundt 10 mm; disse er ubrukelige! Dessverre er det ofte slike okularer (liten brennvidde/stor forstørrelse) som følger med de billigste teleskopene.

Selv om det er relativt få faktorer som bestemmer et teleskops ytelse (lysåpning, brennvidde, okular, montering), så kan det være forvirrende for en som er helt fersk på området. Og hvordan vet man om optikken og monteringen er av bra kvalitet? Snakk gjerne med noen som har erfaring med teleskoper og som samtidig kan komme med anbefalinger til okularer og annet tilleggsutstyr som passer til ditt bruk.


Tekst © Jan-Erik Ovaldsen (Artikkelen er opprinnelig skrevet for himmelkalenderen.com)

4 kommentarer til Observasjonstips for nybegynnere

  1. Åge sier:

    Hei – jeg har fått nytt Sky-Watcher Skyhawk-1141 EQ1.
    Etter montering er bildet jeg ser i linsen dreid ca 100 – 115 grader.
    Hvordan justerer man dette?

    • Hans K. Aspenberg sier:

      100-115 grader stusser jeg litt over siden bildet i et speilteleskop som ditt vanligvis vil være opp-ned.

  2. Jo sier:

    Hei ! Noen som vet om noen som holder nybegynnerkurs i bruk av teleskop ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>