GenereltVi har mørketid når Solen ikke kommer over den frie (astronomiske) horisonten i løpet av et døgn. Pga. Solens vinkelutstrekning og lysbrytningen i jordatmosfæren får vi bare mørketid på steder fra et stykke nord for polarsirkelen på den nordlige halvkule (og tilsvarende sør for den sørlige polarsirkelen fra Antarktis). Fra Fastlands-Norge starter perioden med mørketid 20. november fra Nordkapp (71,2 grader nord) og 28. november fra Tromsø (69.7 grader nord). Sett fra Svalbard begynte mørketiden allerede i oktober; i Longyearbyen (78,3 grader nord) var startdatoen 27. oktober.
Alle oppgitte klokkeslett er i norsk normaltid, som er det samme som middeleuropeisk normaltid og lik universaltid pluss en time. Vi har normaltid i vinterhalvåret; for sesongen 2009–2010 begynte normaltiden natt til 25. oktober og den varer til natt til 28. mars.
Månen
Fullmåne: 2. november
Avtagende halvmåne: 9. november
Nymåne: 16. november
Voksende halvmåne: 24. november
Månens bevegelse Månen kretser rundt Jorden i en noe avlang bane med en omløpstid på 27,3 dager i forhold til stjernene og 29,5 dager i forhold til Solen. Forskjellen på 2,2 dager skyldes Jordens bevegelse rundt Solen. Siden Månens bevegelse også blir påvirket av tyngdekraften fra Solen vil bl.a. dens største og særlig minste avstand variere fra omløp til omløp. I november er minimums- og maksimumsavstandene (sett i forhold til Jordens sentrum) henholdsvis 368 912 km (7. november kl. 08) og 404 734 km (22. november kl. 21).
Månens utseende Uten kikkert kan man iaktta Månens skiftende faser, samt mørke områder fra størknet lava – kalt "hav" – som definerer Månens "ansikt". I teleskop oppviser Månen et vell av overflatedetaljer, bl.a. kratre (ringfjell) og fjellkjeder som er lettest å få øye på omkring halvmåne. Selv gjennom Galileoskopet og andre små teleskoper er det mulig å se detaljer ned til noen få kilometer i utstrekning. Under noen dager før og etter nymåne er det dessuten anledning til å se jordskinnet fra den jordbelyste delen av Månen.
Månen i samstilling med stjerner og planeter I løpet av måneden vil Månen passere ved klare stjerner og planeter. Følgende samstillinger er aktuelle fra Norge: - 9. november, rundt kl. 04: planeten Mars 4 grader nord for Månen
- 10. november, rundt kl. 06: stjernen Regulus 6 grader øst for Månen
- 14. november, rundt kl. 06: stjernen Spica 5 grader nordøst for Månen
- 23. november, rundt kl. 20: planeten Jupiter 3 grader sørøst for Månen
 PlaneteneMerkur Solsystemets innerste planet er ikke synlig fra Norge i november da den bare er over horisonten når det er lyst. 5 november kl. 09 er Merkur i øvre samstilling med Solen og da er Solen plassert mellom oss og planeten.
Venus Planeten er fortsatt morgenstjerne, men nærmer seg Solen og blir stadig mer krevende å observere. Fra Oslos bredde (60 grader nord) står planeten opp to timer før Solen i starten av november, mens tidsdifferansen er redusert til litt over en time ved utgangen av måneden. Pga. Venus sin klare lysstyrke (magnitude –3,9) burde det likevel være muligheter til å få øye på planeten ved klarvær og fri horisont. I begynnelsen av måneden passerer Venus 3–4 grader nord for stjernen Spica.
Mars Den røde planet begynner å bli et fremtredende objekt på nattehimmelen. I november vil Mars lyse like sterkt som de klareste stjernene på nordhimmelen (magnituden tiltar fra 0,4 til –0,1) og blir godt synlig fra en god stund før midnatt og gjennom resten av natten (se bilde i avsnittet om Saturn). Planeten beveger seg østover gjennom stjernebildet Krepsen og helt i starten av måneden passerer den over den kjente stjernehopen Bikuben (også kalt Praesepe og Messier 44). Dette kan være et fint fotomotiv. Med teleskop vil Mars vise en liten skive som vokser fra 8 til 10 buesekunder og er vel 90 prosent belyst. Det blir utfordrende, men ikke umulig, å se Mars' nordlige polkalott og andre overflatedetaljer.  | | Jupiter lyser sterkt på sørhimmelen om kvelden, her sett fra Oslo den 5. november kl. 19. Neptun er ikke synlig for det blotte øye. Laget med Stellarium |
Jupiter Kjempen blant planetene er det dominerende objektet på sørhimmelen når det mørkner om kvelden. Selv om planeten befinner seg et godt stykke sør for himmelens ekvator (deklinasjon –16 grader) i stjernebildet Steinbukken, burde Jupiter, pga. sin klare lysstyrke (magnitude –2,4), være synlig selv fra Nord-Norge. Selv i små teleskoper kan man tydelig se planetskiven med skybelter og dens fire store måner. Disse såkalte galileiske månene ble oppdaget av Galileo Galilei for 400 år siden og hans iakttakelser var det første beviset på at det fantes himmellegemer som ikke kretset rundt Jorden. Tidlig i november passerer Jupiter med følge knapt en halv grad nord for magnitude 4-stjernen Iota Capricorni. Til sammenligning er de fire månene noe lyssvakere, dvs. magnitude 5–6.  | | Gulaktige Saturn og rødoransje Mars skinner vakkert i sør på morgenhimmelen, her observert fra Tromsø den 24. november kl 07. Laget med Stellarium |
SaturnEtter samstillingen med Solen i september er ringplaneten blitt et morgenobjekt. I november blir Saturn å se i flere timer før det blir lyst. Planeten, som er å finne i stjernebildet Jomfruen, lyser like klart som stjernebildets klareste stjerne Spica (magnitude 1,0). I et godt teleskop kan man se planetskiven og ringsystemet som nå nesten står på kant, samt en eller flere av dens måner.
Uranus For å se Uranus (magnitude 5,8) fordres optiske hjelpemidler med mindre himmelen er svært klar og mørk. Planeten er imidlertid klart synlig gjennom en prismekikkert, men utfordringen ligger i å finne planeten blant stjernene. I høst befinner Uranus seg noen få grader sør for himmelens ekvator i grenseområdet mellom stjernebildene Vannmannen og Fiskene. Gjennom større teleskoper kan man se Uranus' lille blå-grønne skive (diameter: 4 buesekunder).
Neptun Den ytterste av Solsystemets store planeter befinner seg i Steinbukken, noen grader nordøst for Jupiter. Neptun er ikke synlig uten kikkert (magnitude 7,9), men innen rekkevidde gjennom prismekikkerter og små teleskoper. Det å se Neptun som annet enn en prikk (vinkeldiameter erkun 2,5 buesekunder), blir imidlertid en utfordring selv gjennom store amatørteleskoper. ISS – Den internasjonale romstasjonenDen internasjonale romstasjonen (International Space Station, ISS), som har vært under bygging i rommet siden 1998, er et samarbeidsprosjekt mellom romfartsorganisasjonene i USA, Canada, Russland, Japan og Europa. ISS kretser vel 340 km over bakken i en bane som heller 51,6 grader i forhold til Jordens ekvator; omløpstiden er 1 time og 34 minutter. Når det er mørkt, er ISS lett synlig fra bakken så lenge den er solbelyst og godt over horisonten. Det er periodevis også mulig å se ISS fra våre bredder (opp til Midt-Norge) når romstasjonen er nær sitt nordligste punkt i sin bane.
Fra Sør-Norge (ca. 60 grader nord) blir ISS å se på kveldshimmelen i tidsrommet ca. 13.–25. november. Deretter blir romstasjonen ikke synlig en periode, før den blir et morgenobjekt i tidsrommet ca. 10.–20. desember. Neste tidsintervall med ISS om kvelden blir ca. 10.–20. januar 2010. Det er planen at romfergen (ferd STS-129 med seks astronauter ombord) vil besøke ISS i midten av november. Her er de gunstigste passeringene sett fra Sør-Norge i november (kilde: www.heavens-above.com):  | | ISS fotografert med mange sekunders lukkertid – derav streken. Foto: Wikipedia |
- 16. november, rundt kl. 18:02
- 17. november, rundt kl. 18:24
- 18. november, rundt kl. 17:12
- 19. november, rundt kl. 17:33
- 20. november, rundt kl. 17:55
- 21. november, rundt kl. 16:43
- 22. november, rundt kl. 17:04
- 23. november, rundt kl. 17:26
Romstasjonen glir over sørhimmelen i østlig retning (mot venstre) fra sørvest og til sørøst og er synlig i opptil 3–4 minutter. På det beste lyser den like klart som de klareste stjernene på himmelen (magnitude –1 til 0), men lysstyrken faller raskt når den kommer inn i jordskyggen. Fra Norge kan ISS bare sees lavt på himmelen. Sett fra Kristiansand (58,1 grader nord), Oslo (59,9 grader nord), Dombås (62,1 grader nord), Trondheim (63,4 grader nord) og Bodø (67,3 grader nord) er de maksimale høydene over horisonten henholdsvis 22, 16, 11, 9 og 3 grader. Meteorsvermen Leonidene Denne meteorsvermen, som har sitt utstrålingspunkt (radiant) i stjernebildet Løven (Leo på latin), er ventet å oppvise en betydelig aktivitet i år, selv om opphavskometen til svermen – 55P/Tempel-Tuttle – passerte de indre delene av solsystemet for så lenge som 11 år siden. Svermen er virksom i perioden 10. til 21. november, men under mesteparten av dette tidsrommet vil man i beste fall se noen få Leonider i timen.
Flere forskere har imidlertid funnet ut at 17. november omkring kl. 23 vil Jorden passere gjennom støvbånd som er etterlatenskaper etter kometens passeringer i 1466 og 1533. Da kan aktiviteten under korte tidsrom (kanskje en time) og gode forhold trolig nå opp i 100–200 meteorer i timen. Jeremie Vaubaillon har endog antydet en såkalt stormaktivitet med over 1000 meteorer i timen, men nyere arbeider (av bl.a. Vaubaillon selv) som tok hensyn til observasjonsresultatene fra i fjor, har avkreftet denne muligheten. Det blir ingen meteorstorm i år.
 | | På denne langtidseksponeringen av Leonidene i 2002, fotografert fra Spania, ser vi radianten høyt på himmelen. I Norge i 2009 står Leonide-radianten lavt på himmelen. Foto: J.C. Casado og I. Graboleda |
Fra Norge vil aktiviteten denne kvelden uansett bli en hel del lavere, kanskje noen titalls Leonider på en time. Grunnen er at radianten vil stå lavt på himmelen (i henholdsvis 8 og 15 graders høyde sett fra Oslo og Tromsø). Til gjengjeld vil man kunne se at såkalte strykende meteorer farer over store deler av himmelen. For å oppleve Leonidene og andre meteorsvermer på sitt beste er det imidlertid nødvendig å observere fra mørke steder i god avstand fra byer og større tettsteder.
Årets maksimumsaktivitet blir sannsynligvis respektabel, men godt under det man erfarte under årene 1998–2002 og for ikke å snakke om "stjerneskuddregnet" som ble iakttatt i 1833, 1866, 1867 og 1966.
Lysvariable stjernerAlgol Algol eller Beta Persei er prototypen blant de formørkelsesvariable stjernene. Dette er tette dobbeltstjernesystemer hvor det opptrer lysfall når den ene stjernen skygger for den andre. Algol selv blir betydelig lyssvakere (magnituden avtar fra 2,1 til 3,4) når den største, men lyssvakeste stjernen passerer foran den andre stjernen. Dette skjer med knapt 2 dager og 21 timers mellomrom. Hver formørkelse varer i vel 10 timer. Lysvariasjonene er klart detekterbare uten kikkert. Algol befinner seg i den sørvestlige delen av stjernebildet Perseus. Les mer om Algol her.
Følgende minima er aktuelle fra Norge: 11. november rundt kl. 06:24, 14. november kl. 03:13, 17. november kl. 00:02, 19. november kl. 20:51 og 22. november kl. 17:40.
Mira Mira eller Omikron Ceti er den klareste av de langperiodiske variable stjernene. Dette er "ekte" variable stjerner der det dreier seg om røde, ustabile kjempestjerner hvor lysvariasjonene er et resultat av at stjernene vekselvis utvider seg og trekker seg sammen. Mira selv viser store lysvariasjoner og varierer fra å være klart synlig uten kikkert (omtrent magnitude 3) til bare å kunne sees gjennom gode kikkerter (magnitude 9–10). Stjernen, som varierer over en periode på drøyt 11 måneder, blir lyssterk denne måneden og maksimum er beregnet til 19. november. Mira befinner seg et par grader sør for himmelens ekvator, i stjernebildet Hvalfisken. Linker Flere ressurser fra Astronomiåret 2009 --- Bjørn Håkon Granslo |
